Nyheter

Norsk håndballtrener i Zambia lærte seg fort “African time”

Norsk håndballtrener i Zambia lærte seg fort “African time”
Håndball utenfor Europa
TimeOut Magazine vil i en rekke artikler se på utviklingen av håndball i land hvor håndball ikke er like stort som i Europa.
Først ut er håndballen i Zambia hvor vi følger Anja Serigstad som arbeider som frivillig med håndball gjennom Fredskorpset og Sport in action. Vi får et innblikk i hverdagen til Anja og hvilke utfordringer hum møter i sitt arbeide med å få innført håndball i skole og fritid.
Hvert år arrangerer Norges Idrettsforbund (NIF) i samarbeid med Fredskorpset et opplegg som også kalles ”idrettens fredskorps”. Rundt tolv idrettsungdom fra Norge drar i ti måneder til sørlige Afrika og bor i lokal vertsfamilie og jobber frivillig på et lokalt idrettskontor for å drive bistand med idrett som et verktøy. Vi skal forsøke så godt vi kan å bidra til at idrett og aktivitet blir bedre og mer effektivt organisert slik at det gir idrettsglede til enda flere barn og unge.

I år har jeg, Anja Serigstad, vært heldig og ble valgt ut til å dra til hovedstaden i Zambia i Afrika for å jobbe med idrett gjennom en lokal idrettsorganisasjon kalt ”Sport in action”.

Min sportslige bakgrunn er i hovedsak fra håndball, men jeg er også utdannet faglærer i kroppsøving. Håndballkunnskapene og ferdighetene jeg har opparbeidet meg som spiller, trener og diverse soneutviklingsmiljøarrangement i Norge trodde jeg derimot ikke at ville bli brukt, og var rimelig sjokkert da jeg fikk arbeidsbeskrivelsen på mail to måneder før jeg dro.

Den inneholdt blant annet å utvikle det Zambiske håndballforbundet, jobbe med håndballag på en skole, arrangere kurs for trenere og dommere, og arrangere turneringer.
Gleden var stor da jeg innså at det faktisk eksisterer håndballag, en håndballorganisasjon og det finnes håndballer. Det hadde jeg ikke forventet.

I august satte jeg meg på flyet i retning Zambia med godt mot, mange ideer og med lite anelse om hva som ventet meg i landet som er et av verdens fattigste, har snille mennesker og grenser til åtte andre land, men ikke til kysten.

Zambiere er kjent for å være enormt vennlige. De ønsker velkommen, lurer på hvordan det går, prater med kjente og ukjente og de hjelper til om de kan.
På dagtid er landet så å si trygt og kriminalitet relativt lite utbredt. Dette til tross for at ressursene i landet er knappe og at deler av befolkningen ikke har penger slik at de kan spise mat tre ganger om dagen. Det offentlige systemet fungerer ikke optimalt.
Korrupsjon, feil bruk av midler og misbruk av makt er en del av realiteten her og det tjener neppe de 13 millioner Zambiere til gode.
Dårlig infrastruktur, dyre skoleavgifter, dyrt og lite fungerende helsesystem er en realitet som en følge av dette.

Zambia var britisk koloni frem til 1964 og det offentlige språket er fremdeles engelsk selv om det finnes syttito vidt forskjellige stammer og stammespråk.

Siden folk er så vennlige og hjelpsomme gikk overgangen fra individualistiske og forbrukersamfunnet Norge til ressurssvake og familieorienterte Zambia rimelig smertefritt selv om man helomvender og realitetsjusterer seg etter hvert som man erfarer kulturen.

De store forskjellene og utfordringene begynte å komme til syne da jeg begynte i jobben. Fra europa er man vant med at ting er organisert og tilrettelagt slik at man får vært mest mulig effektiv de timene vi er på jobb.
Jeg var særlig håpefull med den flotte jobbeskrivelsen som inneholdt også håndball. Første dagen kom min overordnede med nøklene til kontoret en halv time senere enn da folk begynte på jobb. ”Africantime”.

Selv om jeg spurte, så forklarte ingen hvem mine samarbeidskollegaer var, hvilken skole eller prosjekt jeg skulle jobbe på eller hvordan ting var satt sammen. Mange tror at europeere vet alt, alltid, og at vi kan knipse med fingrene og så kommer ting på løpende bånd.
Mange av kollegaene mine jobbet på ulike prosjekter jeg ikke skulle være en del av, noen brukte arbeidsdagen på sosiale medier, mens andre kom på jobb for å være sosiale og prate om løst og fast. De var hyggelige og imøtekommende med meg også, men jeg selv hadde veldig lyst til å komme i gang.

Slik var det i tre uker. Dag inn, dag ut. Og jeg som tenkte å bruke den første tiden på planlegging.
Følelsen av å være norsk, ukjent, alene og ny i en totalt annerledes kultur slo meg.

Jeg hadde tatt med meg så mange gode ideer, trodde jeg. Ønsker om å få gang på ting. Bidra til noe bedre. Arrangere kurs, treninger, turneringer og gymtimer. Virkelig bidra med noe. Men jeg kunne ikke begynne alene. Jeg ante ikke hvor jeg kunne begynne.

Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å forstå viktigheten av å forstå kulturen og å kjenne folk og steder. Å kjenne sjefene og komme på godtone med dem er særlig viktig.
Man må forstå idrettsorganiseringen og hvordan idrett ikke er en selvfølge i barn og unges liv. Mat og helse kommer først. Jeg må forstå at utøvere må ha tilgang til mat før de kan spille håndball, jeg må forstå at elever som egentlig skal ha kroppsøving er nødt til å få lov av foreldrene til å ta med seg gymtøy på skolen. Jeg må også forstå og akseptere, men ikke godta, at fysisk avstraffelse i oppdragelsen hjemme og på skolen er en del av kulturen her. Det påvirker dem i forhold til valg de tar. Noen av elevene kan ikke bli igjen to timer etter skolen for å spille håndball. Foreldrene ser ikke alltid hvorfor det er nødvendig, da det for eksempel krever mye husarbeid å holde et hus rent.

Nå har jeg vært i Zambia i tre og en halv måned og har fått kommet godt i gang med jobben. Tre dager i uken jobber jeg på en offentlig skole for jenter med å være gymlærer og håndballtrener. Skolens rektor eller lærere ser ikke viktigheten av kroppsøving og elevene har aldri opplevd å ha gym. Smil, latter og glede er derfor overveldende når de nå faktisk får muligheten gjennom ”sport in action” sitt arbeid. En klassisk gymtime har femti elever og en lærer. Vi har noen baller og kjegler, om klasseforstanderen finner nøkkelen den dagen.

To dager i uken samarbeider jeg med og prøver å utvikle det Zambiske håndballforbundet som består av de nøverste ledelsen i forbundet.
I tillegg har de en mann som jobber med utøverne og har en del kunnskap og ferdighet i håndball. Han heter Likemore og er alene klubbtrener, landslagstrener (for både gutter og jenter), turneringssjef, organisator, utviklingssjef og ansvarlig for breddehåndballen. Han er med andre ord en alt mulig mann og godt overarbeidet.

Når effektivitet, planlegging, samarbeid og delegering av ansvar i tillegg er fremmedord i dette landet, sier det seg kanskje selv at ikke alt går som det burde gå etter den såkalte ”boka”. For øvrig så er det lite fornuftig samarbeid mellom sjefene i håndballforbundet og Likemore. Siden de sitter med makten over pengene og kjører sitt eget løp, men uten håndballerfaring, kunnskap og innsikt, så sier det seg selv at det er utfordrende å få satt i gang fornuftig aktivitet.

De første tre månedene har jeg brukt på å forstå meg på hvordan alt henger sammen her. Å lede håndballtreninger og gymtimer er en god måte og lære folk og fe å kjenne. Det er mye nytt og mange inntrykk. Man helomvender tankemåten og effektivitet blir et fremmedord også for meg, dessverre.

Click to add a comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Nyheter
@http://www.twitter.com/BjornKenneth

Bjørn Kenneth Muggerud, CEO of Goldfish Media, chief editor for timeoutmag.com, handballreferee & handballcoach since 1990.

More in Nyheter

Spar penger med sportsbutikker på nettet

Bjørn Kenneth MuggerudMarch 26, 2014

Robert Hedin slutter som landslagssjef

Bjørn Kenneth MuggerudFebruary 20, 2014

Håndballgutta møter Østerrike i VM-kvalik

Bjørn Kenneth MuggerudJanuary 26, 2014

Gullbonusen økte med 25%

Bjørn Kenneth MuggerudDecember 6, 2013